mandag 29. september 2008

Hjemmehelg

Exphil og dårlig vær satte en stopper for ambisiøse planer i helgen. Dermed ble det hjemmehelg for Owren, inkludert masse kvalitetstid med venner og bekjente som vanligvis ikke er å finne i bratt lende.



Fredag var det tendenser til fæst i Kroppanmarka. En håndfull fargerike venner av Torkild og Brattebø dukket opp.


Raanes kom også innom på fredagskvelden for å nye medbrakt og fortelle røverhistorier fra Trondheims blomstrende trikke-industri.


Lørdag var det skikkelig kalas i suiten på Trondheim Torg i regi av Olsen&Myhre. Mange kjentfolk dukket opp, og stemningen var absolutt på topp. Bildet viser Clayborough, Ronja og Myhre.

mandag 22. september 2008

Vesteggen på Innerdalstårnet (4+)


I helga kjørte Sigge til Innerdalen, og i bilen satt både Yngve, Sanna, Owren og Jostein. Målet for lørdagen var Vesteggen på Innerdalstårnet, en sekstaulengders klatrerute med historisk sus. Blogglesere med orden i den kulturelle skolesekken kjenner kanskje igjen det avbildede Innerdalstårnet fra en ungdomssatsning på norsk rikskringkasting, ofte sendt rundt juletider?



Brødrene Ytrehus / Nørbech nærmest, og Solemsdal/Madson-familien i fint driv oppover ura. De to sistnevnte har klatret vesteggen ved en tidligere anledning, og gikk derfor Sydeggen.


Det finnes store høydeforskjeller også utenfor Hurrungane. Det er omlag 1000 vertikale meter fra Innerdalshytta til toppen. Mange av de er også særdeles luftige.


Sigge og Jostein på en romslig hylle. De neste 5 meterne er rutas crux, med den beskjedne graden 4+. Sigge hadde hittil bare kosa seg som andremann, men bestemte seg for å støte. Med naiv optimisme lot han svaskoa ligge i sekken, og med fjellstøvler gav han gass oppover en litt kjip hammer blottet for gode tak. Etter litt banning ble det klatret ned til standplass for skobytte og oppsyking, før en nytt forsøk ble iverksatt, nå med enda mindre suksess enn forrige gang. Owren ble så høflig anmodet om å ta tilbake den skarpe enden av tauet, og med et usjarmerende glis om munnen, fortsatt iført sine fjellstøvler selvfølgelig, ba han Sigge finne fram kamera for å dokumentere hans klatretekniske overlegenhet. Dessverre gikk det ikke som forventet, og etter kort tid vendte også Bjørn Owren tilbake til standplass, hvor han erklærte behov for både trange svasko, løs kalk i store mengder, samt litt skruf snus for nervene. Ved neste forsøk gikk det litt bedre, og Owren kom seg helskinnet opp hammeren. Det hører med til historien at mens Owren støta på hammeren, skiftet Sigge tilbake til fjellstøvler, men da han skulle følge som andremann, fikk han erfare at hammeren ikke var blitt noe lettere enn for 10 minutter siden, og dermed måtte Sigge tilbake til hylla for tredje gang, og på nytt fiske fram svaskoa.


Josten, Bjørn Owren og Sigbjørn på toppen av Innerdalstårnet. Normalveien (grad 1-2) ble fulgt tilbake.


Bali kyllinggryte, bål og billig cognac i basecamp. Sovingen foregikk under åpen og stjerneklar himmel.


Søndagen ble brukt til å sove lenge, før det ble klatret litt på et lokalt kilecrag ca en times gange unna Innerdalshytta. Bildet viser "Jammerisset" (4+), et virkelig fantastisk fingerjam-riss.


Været var godt på lørdag, men søndagen overgikk alle forventningene. Fosterstilling og neglesprett utgikk til fordel for baris og svette. Skikkelig sommerstemning i slutten av september.



Yngve og Sanna måtte kjøle ned sine hete kropper i elva på vei tilbake til basecamp. Der ble relativt tunge sekker pakket, før det braket løs på den siste sjarmøretappen på fire kilometer ned til automobilen. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

mandag 15. september 2008

Stemning


Mandag kveld inviterte Johan på sjokkis, sur gammel rødvin og 71 grader nord på fjernsynsapparatet.

Jervvasstind 2351 og Styggedalstindene 2387


I helga var det fjellfilmfestival på Turtagrø, og i den anledning passet det bra med en ny tur nedover. De som følger med vet kanskje at Jørgen og Owren var der nede for 2 uker siden, da med vanskelige forhold på Skagastølsryggen. Denne gang var planen å ta Jervvasstind 2351 og norges 4. høyeste topp, Østre Styggedalstind 2387, samt vesttoppen 2380. På bildet ser vi Jørgen Langeland til høyre, og til venstre hans bror Henrik, som fant det hensiktsmessig å stille med ski.


Jørgen og Bjørn Owren oppe ved innsteget til Jervvassbreen. Dagens tur hadde en seig anmarsj. Turen inn Helgedalen og opp til breen tok tre timer. Guttene har valgt å prøve seg på Jervvassbreen direkte opp til Jervasskaret, omtrent rett opp over Jørgens hode. Til venstre sees Jervasstind, mens Styggedalstindene er til høyre.


Jervassbreen var flott og bratt, og med gode snøforhold gikk det greit oppover. Like under skaret hadde det åpnet seg veldig i isen, og en utsatt travers ble sikret med Langelands snøanker anno 1970.

Jørgen og flott klyving på en god blanding av is, snø og klippe. Etter noen litt kjipere sva som ble rappellert på returen, samt en bratt snøflanke, kunne gutta nyte toppen i strålende sol.


Jørgen på toppen av Jervvasstind 2351. Bak sees Styggedalstindane samt Storen til venstre.


En bør holde tunga rett i munnen under nedstigningen tilbake til Jervvasskaret. Med fine snøforhold klarte vi oss med en rappell ned fra Jervvasstinden.


Utsikt tilbake på Jervvasstinden fra Styggedalstind. Dersom man ser nøye etter kan man se sporene opp flanken.


Bjørn Owren er godt fornøyd med bestigningen av Syggedalstindane. På bildet signaliserer han ved hjelp av fire fingre at han befinner seg på norges 4. høyeste punkt. I ettertid viste det seg forøvrig å være feil, da det er Østtoppen 2387, som ble avlagt et besøk 20 minutter tidligere som er den høyeste av de to Styggedalstindane.



Klokka er seks og det er fortsatt langt igjen til Berlingo, Turtagrø og øl. Fanaråken kan delvis sees til høyre, mens de tre førstnevnte ligger nede i dalen utenfor bildet.


Jørgen Langeland i aftensolen.


Kylling i urtesaus og chili con carne var Dagens i Restaurant Berlingo et sted langs Rv55. Baren åpnet også relativt kjapt, og med hyggelige toner på radioen ble stemningen nesten for god.



Etter svært mye hygge og film gjennom den flotte lørdagsnatten, var tiden inne for å vende tilbake til Trøndelag utpå formiddagen. På bildet har vi hele crewet: Owren, Marte, Owren og Langeland.

fredag 12. september 2008

Testløp med NTNUi Langrenn


Torsdag formiddag tikket det inn rykter om testløp på Bjørn Owrens mobile telefon. NTNUi langrenn arrangerte testløp, hvor traseen bestod av 2x dragvollrunden, totalt 6 km på grus og asfalt rundt I-bygget på dragvoll. Det var duket for knallhard rivalisering mellom Owren og Sigge, men sistnevnte (avbildet) skapte dårlig stemning da han fremmet et svært høyt tempo allerede fra start, som markerte slutten på rivaliseringen, og starten på 6000 seige meter. Owren så ikke noe mer til Sigge, og kom inn på tiden 22:30, omlag 40 sekunder bak sin gode venn. Ydmykelsen av å bli knust var for Owrens sin del ti ganger så smertefull som de biologiske prosessene som foregår i kroppen når pulsen runder 180 over et lengre tidsintervall.

tirsdag 9. september 2008

Holmenkollsøndag (5) og Heksedans (5+)


Det er tidlig mandag ettermiddag, og matteøving og forelesninger har utgått til fordel for klatretur til Støren med Sigge. Sistnevnte er i storform, og ledet opp nøkkeltaulengdene på begge rutene i god stil.



Etter å ha gått Holmenkollsøndag, var planen å støte opp Lyneggen. Imidlertid var det totalt 8 personer som tenkte det samme, og da kan det fort bli litt trangt, kanskje særlig på selve eggen ser Owren for seg. Heksedans var derimot helt ledig, og også denne ruten byr på klatring av svært høy kvalitet.


Kvelden hadde meldt sin ankomst da Sigge og Owren nådde toppen for andre gang denne ettermiddagen, og hodelykta var god å ha på returen. På toppen møtte vi tre likesinnede orienteringsløpere, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

søndag 7. september 2008

Nigardsbreen

I helga gjorde Bjørn Owren comeback i orienteringssporten. Uten videre suksess. På fredagens sprint presterte han å løpe seg ut av kartet. Resultatlisten viser ingen nåde, og Owren ble formelt erklært som den aller dårligste sprintorientereren i hele Sør- og Nord-Trøndelag orienteringskrets.

Dårlig bloggmateriale med andre ord. Derfor kommer det mer bilder fra forrige helgs superweekend i Sogn.



Far og sønn Langeland poserer foran Sogndal på en innretning i barndomshjemmet Jürgen kaller for altan, men Owren, som er en ivrig tilhenger av Petter Schjervens "typisk norsk", bemerket elegant at Langelands balkong overhodet ikke faller innenfor altanens definisjon.
Se forøvrig http://no.wikipedia.org/wiki/Altan.



Jørgen Langeland i fint driv oppover Nigardsbreen på jakt etter isformasjoner som inviterer på store vanskeligheter og farlige situasjoner.


Klassisk motiv. Bjørn Owren poserer i artig brelandskap.


Vær og føre var utrolig mye bedre enn lørdagens heller triste tilværelse. Planen var i utgangspunktet å topptaue litt i brefallet, men planene ble forkastet til fordel for isklatringens edleste disiplin: Fri solo.


Tilfeligheter ville ha det til at det ble en stor ansamling av Sogninger i Hjerkinkrysset på Dovrefjell. De tre gutta til venstre i bildet (med hver sin bil) kom kjørende fra Trondheim for å gå Snøhettatraversen på mandag. Stort mer klarte ikke Owren å tolke ut av den breie sogndalsdialekta som preget konversasjonen.

tirsdag 2. september 2008

Nordre Skagastølstind 2167 og Skagastølsnebbet 2222

Fredag ettermiddag pakket Jørgen Langeland og Bjørn Owren klatretau og slips, og satte kursen sydvestover for å ta en såkalt "superweekend" i Sogn. På planen stod Skagastølsryggen fra Nordre til Storen med påfølgende fæst i Sogndal.

De ankom Turtagrø i titiden. En time seinere kommer Henrik Langeland, Svorkmo-Even og hans bror ned fra fjellet. De har gått Styggedals og Skagastølsryggen fra Jervasstind, med overnatting på Centraltind. De kan rapportere om svært vanskelige forhold, med mye is og snø på ryggene. Klokken blir 0030 før Owren og Langeland kryper i posen. Fulle av naiv optimisme setter de vekkeklokka på 0400, og setter i marsj mot Nordre klokken 0500.


Været var mye dårligere enn forventet, med regn, vind og svært begrenset sikt. Føret var imidlertid ikke værre enn at ryggen mellom Nordre og Skagastølsnebbet gikk rimelig greit. Bildet viser nedstigningen til V-skaret. Her må en holde tunga rett i munnen på isete steiner med luftig fallpotensiale.


Jørgen i V-skaret som markerer starten på den første av totalt 3 klatrepassasjer på Skagastølsryggen. Owren likte ikke synet som møtte han, med en vegg som var langt brattere og lengre enn hva han ønsket å møte denne dagen.



Etter noen meter med klatring på særdeles isete og klissvåt klippe, mistet Owren følelsen av å være velkommen i fjellet, og tok en forholdsvis enkel avgjørelse om å komme seg ned. Midtre og Vesle Skagastølstind får vente til en annen gang, forhåpentligvis med langt bedre forhold. Etter en rask telefon til Henrik, bestemte gutta seg for å følge brorens fotspot ned V-skaret mot Skagadalen.


Det gikk fort nedover vestflanken på Skagadalen. Jürgen is Cliffhanger ned svaene. De siste par hundre høydemeterne ble forøvrig et helvete på klissvåt steinur som var løsere enn damene på Meieriet. Gutta kom til slutt inn på stien ved innsteget til Skagastølsbreen.


Jørgen Langeland og Tindeklubbhytta.


Det er en skam å snu, men heldigvis stiger stemningen drastisk i bilen, mens høydemeter og uværskyer forsvinner. Neste stopp er Sogndal.



I Casa Langeland ble det servert et fortreffelig måltid og en varm dusj, før kursen ble satt ned til Sogndalsfjøra for vors hos Steinar og Henrik, og fandespill på Meieriet.